Gjerne engelsk, men ikke på bekostning av norsk

I en kronikk publisert i Utdanningsnytt 13. september uttrykker Tony Burner, Raees Calafato, May Britt Kleppe Baadstø og Siri Hundstadbråten bekymring for at færre elever velger engelsk programfag i videregående skole. Flerspråklighet er en berikelse både for den enkelte og for samfunnet, og det er mange gode grunner til at flere elever burde velge språkfag.

Jeg er helt enig med de fire i at engelsk er et språk med svært høy status, og jeg er også enig i at mange, både ungdommer og voksne, overvurderer egne engelskkunnskaper. Men når Burner mfl. bruker stadig økende bruk av engelsk ved norske universiteter og i norsk arbeidsliv som argument for at elevene trenger mer fordypning i engelsk, kaller det på noen grunnleggende kontrollspørsmål.

Det er helt riktig at mange studenter ved norske høyere utdanningsinstitusjoner har problemer med å få med seg innholdet når undervisningen og pensumet er på engelsk. Det er nettopp derfor den nye norske universitets- og høyskoleloven slår fast at undervisningen skal være på norsk eller samisk, med mindre bruk av andre språk er særlig faglig begrunnet. Dette skal gi studentene en mulighet til å tilegne seg norsk (ev. samisk) fagspråk, før de etter hvert også introduseres for engelsk fagspråk.

Den stadig økende bruken av engelsk ved norske høyere utdanningsinstitusjoner og tendensene til at vi på noen fagområder er i ferd med å miste norsk språk, gjorde også at regjeringen i fjor lanserte en ambisiøs og viktig handlingsplan for norsk fagspråk i akademia. Handlingsplanen løfter fram universitetenes og høyskolenes viktige samfunnsoppdrag på området, og den legger særlig vekt på at studentene må få nødvendig kompetanse i norsk fagspråk, og at de skal ha rett til å skrive oppgaver på norsk. Når kronikkforfatterne argumenterer med at mer engelsk i videregående vil gi ungdommene en «flying start» til norsk høyere utdanning og gjøre elevene «studieforberedt» og i stand til å «lykkes i studiene», virker det som om de ikke har fulgt helt med i timen.

Burner mfl. viser til at en stadig økende andel masteroppgaver blir skrevet på engelsk, og at andelen vitenskapelige artikler i Norge som publiseres på engelsk, er oppe i 97 %. Kilden de viser til for artikler, gjelder imidlertid vitenskapelige artikler publisert av ansatte ved statlige forvaltningsorganer og ikke vitenskapelige publikasjoner skrevet av ansatte på universiteter og høyskoler. Prosentandelen publikasjoner på engelsk ligger her på like over 90 %, mens den for norske publikasjoner er på 9 %, med store forskjeller mellom fagene. Innen medisin og helse er norskandelen 5 %, mens den innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er henholdsvis 27 og 24 % (Sivertsen, Norges forskningsråd, 2021). Dette må også tas med i regnskapet.

Det er uansett en kjensgjerning at norsk er i ferd med å bli marginalisert i store deler av høyere utdanning. Denne utviklingen er et stort problem for norsk som fellesspråk og samfunnsbærende språk i Norge.

Å bruke språkskiftet i akademia som argument for enda mer engelsk også i videregående skole går fullstendig på tvers av språkpolitikkens mål om å styrke og utvikle norsk som fellesskapsspråk og grunnleggende infrastruktur for et åpent offentlig norsk ordskifte og for den enkelte innbyggerens mulighet til å delta i demokrati, samfunnsliv og arbeidsliv. I tillegg bygger en slik argumentasjon på en altfor snever analyse, både av språksituasjonen i Norge og av formålet med videregående opplæring. Det burde være unødvendig å påpeke at denne opplæringen eksisterer av mange andre grunner enn at den skal sikre rekruttering til forskerstillinger i akademia.

Argumentet om at det å lære engelsk i stedet for norsk på videregående skole er «fremtidsrettet», bygger på en forutsetning om at engelsk blir stadig mer dominerende i det norske samfunnet, på bekostning av norsk og det tradisjonelle språkmangfoldet vårt.

Jeg har mange spørsmål til kronikkforfatterne, og lurer blant annet på hvordan elevene på internasjonal studieretning blir studieforberedte også i norsk fagspråk i rekken av fag som nevnes i kronikken, blant annet geografi, samfunnskunnskap, historie og naturfag, dersom det stemmer at de har den videregående opplæringen sin i disse fagene bare på engelsk.

Til slutt: Kronikkens påstand om at bruken av engelsk er utstrakt i det norske arbeidslivet, mangler faktagrunnlag. Vi vet ikke nok om språk i det norske arbeidslivet, men en del er kjent. For eksempel vet vi at norsk er lovfestet hovedspråk i offentlig sektor, og dermed et språk man må kunne i arbeidssammenheng som ansatt i denne sektoren. 

Vi vet også at sist språk var inkludert i NHOs kompetansebarometer (i 2018), svarte 80 % av medlemsbedriftene i NHO at de ønsket seg nye medarbeidere med god kompetanse i norsk språk – skriftlig og muntlig. I tillegg vet vi at mange arbeidsgivere (for eksempel i helse- og omsorgssektoren) stiller krav om dokumentert formalkompetanse i norsk. Vi vet også fra befolkningsundersøkelser at folk flest (inkludert de med lang akademisk utdannelse og god kompetanse i engelsk) foretrekker å møte norsk på restaurant, i handel og i sørvissammenheng. I tillegg vet vi at også norske konserner der engelsk er språket som brukes i styrerommet, oftest har en pragmatisk språkpraksis der norsk er mye i bruk ellers i virksomheten.

For at elever som står i startgropa til videregående opplæring, skal kunne gjøre gode og velinformerte språkvalg, er det nødvendig å by dem et godt faktagrunnlag. Det skylder vi dem!

DEBATT Engelsk

Det er på tide med ny tilnærming til engelskfaget

DEBATT Nynorsk i lærarutdanninga

Når læraren ikkje kan skrive