Myndighetene vet hvorfor barn utvikler ufrivillig skolefravær, men de snakker ikke om det

Myndighetene tviholder på begrepet «problematisk skolefravær», et sekkebegrep som rommer det meste og som også har et atferdsteoretisk innhold. Barnet har fravær i forhold til skolen. Punktum slutt.

Vi ønsker å bidra med noen nyanser her og retter søkelyset mot ufrivillig skolefravær/skolevegring. Dette omfatter barn som er motivert for læring, men som ikke klarer å gå på skolen på grunn av emosjonelt ubehag. Det er barn som ekskluderes fra fellesskapet; ofte på grunn av mobbing og manglende tilrettelegging. En stor del av barna er nevrodivergente barn (autisme, ADHD, Tourettes) og barn med dysleksi og andre lese- og skrivevansker.

Vi er to foresatte som har engasjert oss i tematikken ufrivillig skolefravær, og vi tar utgangspunkt i egne og andres erfaringer i dette arbeidet. I tillegg lener vi oss på hva tilsyn, ulike offentlige rapporter og forskning viser.

Sviktende oppfølging

De siste årene har vi gjennomført om lag 30 informasjonsmøter om ufrivillig skolefravær med myndigheter, politikere og organisasjoner. Vi gjør dette ut fra et perspektiv om barns rettigheter og konsekvensene det får når barna ikke får den oppfølgingen de skal ha. Den svikten vi er vitne til er enorm, og den har store ringvirkninger. Dette må myndighetene ta til seg; det er tross alt de som sitter med det overordnede ansvaret.

I august 2023 gjennomførte vi et møte med direktør Morten Rosenkvist og divisjonsdirektør Atle Teksum ved Utdanningsdirektoratet i forbindelse med deres kunnskapsinnhenting på området. Vi er usikre på om vår informasjon ble tatt på alvor og videreformidlet. Et viktig poeng i vårt informasjonsmøte var å vise at både Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet allerede vet hvorfor barn utvikler ufrivillig skolefravær, og at vi ønsker tiltak som retter seg mot problematikken. Vi ønsker ikke flere kurs for lærere eller virkningsløse atferdsprogrammer.

Skoler er i mange kommuner underfinansierte. Lærere får derfor ikke brukt sin profesjonsetiske plattform i praksis og rektorer tvinges til å begå lovbrudd. Det er innlysende at dette får konsekvenser.

Utbredt mobbing

Forskningsleder Christian Wendelborg, som står bak analysen av Elevundersøkelsen, uttaler i magasinet Psykisk helse at flere enn 85 000 elever blir mobbet. Det er et svimlende tall på barn som blir utsatt for psykisk og fysisk vold på et sted de er tvunget til å være. Den offentlige omsorgssvikten i skolen viser seg også i spesialisthelsetjenesten BUP. I 2022 gjorde Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) en studie som viser at flere enn halvparten av barna som er henvist til BUP, også er grovt mobbet i skolen. I NRK-artikkelen Syk av skolen blir årsakssammenhengen synlig. Nesten ett av to barn og unge i psykiatrien har utfordrende skolemiljø som en sentral faktor i sitt sykdomsbilde. I tillegg oppga behandlerne at over en tredjedel av pasientene deres ikke får god nok oppfølging av skolen.

I en oppsummering fra statsforvalterne, Brudd på opplæringsloven kapittel 9A,  rapporterer flere av dem at skolene ikke tar elevene på alvor eller vurderer barnets beste i skolemiljøsaker. Det synliggjøres også en sammenheng mellom mangel på faglig tilrettelegging og opplevelse av utrygghet av skolemiljøet. Denne sammenhengen støttes opp av professor Amundsens og seniorforsker Geir Holtan Møllers studie: Faglig mestring og prestasjonsangst hos elever med ufrivillig skolefravær. 

I forkant av barnets ufrivillige skolefravær hadde 71 prosent av barna prestasjonsangst og hele 83 prosent hadde redusert mestringstillit. Det er en fallitterklæring av skolens tilrettelegging.

PPT er den tjenesten som til dels skal bidra med veiledning på systemnivå, men også skrive sakkyndig vurderinger. De har en nøkkelrolle for at barn skal få rett til spesialpedagogikk, og dermed adekvat tilrettelegging i skolen. Nordlandsforskning (2022) viser i sin rapport Bemanning i PP-tjenesten: Tilstrekkelig for å oppfylle tjenestens mandat? at PPT sliter med begge sine oppgaver.

NRK-journalist Per-Øyvind Fange og hans kollegaer ønsket å undersøke mer om hvordan det faktisk står til med spesialundervisningen og belyser dette i Kampen mot bokstavene. NRK ba alle statsforvalterne om innsyn i tilsynene de har hatt med landets grunnskoler de siste seks årene. Tallene er nedslående også her: De fikk tilsendt 134 rapporter. I 86 prosent av dem fant statsforvalterne lovbrudd.

I Proba-rapporten Kunnskapsgrunnlag om etterlevelse av opplæringsloven (2023), som Udir selv har bestilt, avdekkes også regelbrudd. Det er kort sagt utfordringer med etterlevelse av flere områder av opplæringsloven. De største utfordringene med regelverket knytter seg blant annet til tilpasset opplæring, spesialundervisning og kapitlet om skolemiljø (kapittel 9 A).

I dette lille utvalget av rapporter og artikler så blir det synlig det vi foreldre føler på kroppen hver dag når barna våre opplever en skolehverdag uten mestring, tilhørighet og et godt og trygt læringsmiljø. Vi som lever livene våre på bakkenivå vet også at det er enorme mørketall i norsk skole.

Rektorer protesterer 

Vi ser at flere tar bladet fra munnen og sier ifra. Nylig kunne vi lese at rektorer over hele landet protesterer, og tidligere i år oppsummerte Bærumrektorene det vi alle vet: «Vi kan ikke trylle mer.» Mens myndighetene lukker øynene og belyser problemstillingen fragmentert, ser vi andre at skuta styrer mot grunn.

En viktig årsak til at barn ikke får sine tilrettelegginger i skolen er at brudd på opplæringsloven, diskrimineringsloven og barnekonvensjonen ikke får noen konsekvenser for kommunene. Vi vet at varsling er risikabelt, og at varsling av systemproblemer ofte blir transformert til personalsaker.

«Konsekvensene av å varsle i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsko», sto det i en kronikk i Aftenposten fra 2009. Samme året skrev Barneombudet om manglende rettssikkerhet for elevene. De konkluderte med følgende; Kommuner løper liten eller ingen risiko ved å bryte opplæringsloven.

Kommunene som skoleeiere skal stille med nødvendige ressurser og kompetanse. Dessverre ser det ut til at ansvaret delegeres nedover til hver enkelt skole, rektor, lærere. Vi begynner å se omrissene av et system som svikter fatalt og hvor ingen av oss blir hørt.

Ansvarspulverisering

I stedet for at ansvaret skyves oppover til den øverste ledelsen i Norge, ser vi at ansvarspulveriseringen lever i beste velgående. Ansatte, elever og foresatte betaler prisen, og i fortvilelse over situasjonen er det lett å starte pekeleken.

Det ser ut til at myndighetene dekker seg bak dette store og ulne begrepet problematisk skolefravær og unngår dermed ubehaget som oppstår når man må erkjenne hvor skoen faktisk trykker; Barn får ikke sine lovpålagte rettigheter. Det vet også både Udir og KD.

Hvorfor gjør de ikke noe med det som er det faktiske problemet?

DEBATT Skolefravær

Pekelek hjelper ikke skolevegrerne

Hvordan man kan hjelpe en elev med å få tilbake «skolekondisen»