– Hvordan kan vi akseptere at lærerens metoder og faglige autonomi til stadighet angripes? spør Kari-Anne Jønnes (H).
Foto: Jørgen Jelstad
– La oss vise lærerne den respekten de fortjener og faktisk stole på læreren som fagperson
Debatt: Hvor har det blitt av respekten for lærerrollen?
Hvorfor
er det fullt ut akseptert å ikke stole på at læreren vet best hvordan
undervisningen skal foregå, hva akkurat mitt eller ditt barn trenger, og
hvordan skoledagen skal organiseres eller timen legges opp? Det gir ikke
mening.
Når legen
stiller en diagnose og skriver ut resept på riktig medikament, stiller vi ikke
spørsmål ved det, vi er takknemlig for god hjelp og lindrende behandling. Når
bilen streiker og verkstedet reparerer, stiller vi heller ikke spørsmålstegn
ved om bremseskivene er riktig montert eller om hjullageret kunne holdt litt
til. Vi stoler på mekanikeren og er glad vi kan være trygge sjåfører i
trafikken.
Når vi
stoler på flinke fagfolk, hvorfor er det allment akseptert å ikke stole på
læreren som fagperson og sjefen i klasserommet?
Lærere
som utdannes i dag, har en femårig masterutdanning og er høyt kompetente
fagpersoner innen sin profesjon. De har kunnskapen og verktøyene som skal til
for å lære ungene våre å lese, skrive og regne skikkelig, og hvordan de skal
utvikle seg til å bli gode og ansvarlige samfunnsborgere etter endt tretten års
skolegang.
Den viktigste enkeltfaktoren
Læreren
er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring, og den viktigste personen
i veldig mange barn og unges liv utenfor hjemmets fire vegger. Derfor bør alle
varsellamper lyse rødt når det er krise i rekrutteringen til læreryrket.
Alle er
enige om at vi må bidra til at flere ønsker seg til læreryrket. Det har
noe å si hvordan vi prater om læreren. Det betyr mye for elevenes syn på
skolen, hvordan andre voksne snakker om skolen og lærerne rundt middagsbordet
hjemme. Lykkes vi ikke med å snu utviklingen med rekrutteringen til læreryrket,
klarer vi ikke å utdanne den oppvoksende generasjon til framtidas jobber. Det er et stort samfunnsproblem, allerede nå!
Gjennomgangsmelodien
er at vi må framsnakke læreryrket, at læreren skal være sjefen i klasserommet,
at læreren må få bedre tid til å undervise og slippe å være helsesykepleier,
renholdspersonell, psykolog og vaktmester. Samtidig står vi som foreldre på utsiden
med stadig flere krav og forventninger. Jeg skal ærlig innrømme at vi som
politikere ofte står på utsiden med våre krav og forventninger til hvordan
skolen kan bli bedre.
Det er på
tide at vi alle tar en tenkepause, og at vi tar noen steg tilbake. For
hvordan i all verden kan vi som samfunn akseptere at lærerens metoder og
faglige autonomi til stadighet angripes?
Det er lærerne som har kompetansen
Jeg er
politiker og over snittet interessert i skolepolitikk, men jeg vet ikke hvordan
jeg skal få 28 førsteklassinger til å sitte stille og knekke lesekoden, hvordan
osmose forklares på en enkel måte til ungdomsskoleelever eller hvordan elever
på bygg- og anleggsfag best lærer matematikken de skal anvende i praksis på
byggeplassen. For ikke å snakke om kroppsøving, musikk, mat og helse,
fremmedspråk og alle de andre viktige fagene ungene våre skal lære. Jeg har
ikke kompetanse til det, og det tror jeg heller ikke det er så mange andre
foreldre, tanter, onkler, naboer eller andre ikke-lærere som kan.
Lærere
er mangelvare, og ungdom som ønsker seg til dette viktige yrket, er en enda
større mangelvare. Høsten nærmer seg med stormskritt, og tusenvis av
forventningsfulle barn skal snart møte læreren sin. La oss vise lærerne den
respekten de fortjener og faktisk stole på læreren som fagperson. Det skulle
bare mangle.