Slik kan du lage spøkelsesjakt i barnehagen

Det er onsdag ettermiddag og fruktmåltid på avdelingen vår, da en 5-åring plutselig utbryter til en ansatt: «Vet du at det er et spøkelse på lageret vårt?» Alle barna kikker mot 5-åringen, før de snur seg forventningsfullt til den ansatte, som svarer «Ja vel? Hvordan vet du det?». 

5-åringen forteller overbevisende at det er fordi han og et av de andre barna faktisk både har hørt og sett spøkelset selv! «Det var noe grønt som rørte seg der!» Én av 3-åringene rundt bordet benytter anledningen til å henge seg på, og skyter inn: «Ja, og jeg har sett at det var noe blått der!». Her blir den ansatte nødt til å ta et valg.

Ideer fra barna

Det er på slutten av dagen, og den ansatte kjenner at hun er litt sliten. Kanskje er det best å roe ned gemyttene med en «neida, spøkelser finnes ikke, dere så nok bare noe som falt ned.» Ganske behagelig hadde det vært i alle fall, å ikke starte noe så sent på ettermiddagen. Men så var det dette med å skape rom for undring og utforsking da … 

En fantasiverden er jo en trygg arena for å utforske, eksperimentere og finne løsninger. For ikke å snakke om at vi ansatte bygger sterke relasjoner når vi deltar aktivt i barnas prosjekter. Den ansatte har bestemt seg.

Hva liker spøkelser? «Oi, så spennende! Hva skal vi gjøre med dette da?» svarer den ansatte. 

Det er ingen tvil hos barna, spøkelset måtte selvsagt fanges. Nå tok praten seg opp rundt bordet. Hvordan fanger man et spøkelse? Feller, selvsagt. Det må settes opp feller! «Kanskje vi må finne ut hva spøkelser liker, da?» spør den voksne - «hvis vi skal klare å lure det i en felle?» «Det kan du sjekke på telefonen,» roper et av barna, og vi tar fram Google og skriver: Hva spiser spøkelser? 

Og Google vet heldigvis, spøkelser spiser selvsagt BØ-skiver. Barna ler, de har blitt gode på å skjønne vitser etter noen runder med Fantorangens vitseshow på podkast. «Og de liker nok godteri!» sier et barn, og vi er skjønt enige om at alle liker jo godteri, så det kan vi lokke spøkelset i fella med. Videre i måltidet planlegges lim-feller, vannballonger og andre mer eller mindre gjennomførbare feller. Vi blir enige om at oppsett av spøkelsesfellene må skje om to dager. Vi trenger tid til å planlegge dette ordentlig. Å fange et spøkelse er seriøse greier. 

Læring gjennom lek og utforsking

Vi utvidet prosjektet ved å sammen søke informasjon om hva spøkelser liker å spise, og dette ga barna en konkret oppgave som styrket deres kritiske tenkning og evne til å finne løsninger. 

Rammeplanen fremhever hvordan barnehagen skal bidra til barns utforskertrang, nysgjerrighet og lyst til å lære (Rammeplanen, 2017, kap. 3 og 9).

Planlegging og godteri

Torsdagen kommer, og det er bare 10 barn på avdelingen, men barna som er der tar tak i spøkelsessituasjonen allerede til frokost. Barna som ikke var til stede under fruktmåltidet dagen før, settes grundig inn i utfordringene, og planleggingen er i gang. 

«Godteriet må ligge på fat, også må vi heise det opp! Også moser vi ham i hodet når han prøver å ta godteriet! Vi kan bruke moser’n som vi brukte til potetene!». «Arket med lim må ligge på gulvet, så sitter spøkelset fast i det!». 

Barna spekulerer i om det kan være noen av barna som har begynt på skolen året før som har kommet tilbake og kledd seg ut som spøkelse for å lure dem. De var jo virkelig noen luringer, de skolestarterne.

Fra frokostbordet bærer det rett i dukkekroken for å ta på superheltkapper slik at alle er klare for det dagen måtte bringe. «Vi kan lage et arbeidsark», sier en 5-åring. Han får ark av en ansatt, finner fram blyant og setter seg og begynner å jobbe. «Hvordan skriver man ARK, enn LIM?» 

Han tegner og skriver, og resten av barna flokker seg rundt ham og kommer med ideer. Til slutt har han laget et arbeidsark med to feller – og viser stolt fram resultatet. «Virkelig bra!» sier den ansatte. «Denne blir fin å se på når fellene skal opp!». 

Hmm … tenker de ansatte, den 5-åringen der er jo egentlig et barn som ikke krever særlig plass. Han som ofte kommer litt i skyggen av de andre viser seg å være en skikkelig pådriver og ressurs i en spøkelsesjakt. Hvem kunne vite det? 

Sosial og emosjonell utvikling 

En 3-åring foreslår så at vi må lete etter spor av spøkelset, og et annet barn lurer på om de kan låne «moser’n» (potetmoser) i tilfelle de møter på spøkelset og må mose ham flat! Resten av dagen er pleddene (à la superkapper) knyttet godt på barna, og «moser’ne» forlater ikke hendene. Vi måtte supplere med en kjøttdeigmoser også. Barna jakter, lytter, spionerer gjennom vinduet på lageret og planlegger. 

Gjennom samarbeidet om fellene, fikk barna styrket sine sosiale ferdigheter, som å kommunisere, forhandle og ta hensyn til hverandres ideer. Samtidig opplevde de gleden av å jobbe sammen mot et felles mål, noe som støtter deres emosjonelle utvikling og tilhørighet i fellesskapet. Dette er i tråd med teorier som Lev Vygotskys vektlegging av den sosiale kontekstens betydning for barns læring og utvikling (Vygotsky, 1978). 

Setter opp fellene 

Fredagen kommer, og like etter at tidligvakten har ankommet barnehagen, ringer telefonen. Det er moren til et av barna som var med å planlegge spøkelsesjakten dagen før. «Hei, jeg måtte bare ringe, for jeg har en her som sier at han må ta med godteri i barnehagen i dag fordi dere skal fange et spøkelse? Han er veldig overbevisende og fast bestemt, så jeg må bare høre hva det dreier seg om?» 

Den ansatte skynder seg å avklare at det ikke er nødvendig. Ikke fordi vi ikke skal fange et spøkelse med godteri i dag, for det skal vi, men barna skal slippe å ta med godteri hjemmefra. Etter hvert er flere av barna tilbake med planer for feller, arbeidstegninger og ideer klekket ut hjemme mens de hadde en fridag. 

Én av 4-åringene hadde laget en meget detaljert arbeidsplan som hun hadde jobbet med hjemme hele dagen i forveien kunne mor fortelle. Arbeidstegningen hadde til og med blitt kladdet først, for man møter ikke til spøkelsesjakt med en plan som ikke er godt nok gjennomtenkt! Arket inneholdt tegning av spøkelset, barn og ansatte fra avdelingen, samt ulike feller bestående av bøtter med vannballonger, fjær og vifte og en knust julekule. Det var rett og slett bare å sette i gang! 

Barns medvirkning

Barna tok selv initiativ til prosjektet, og vi ansatte støttet deres ideer og la til rette for at de kunne utvikle sine tanker videre. Dette er i tråd med Rammeplanens føringer om at barn skal få mulighet til å utforske, undre seg og skape i fellesskap. 

Barnas arbeidstegninger av spøkelsesfeller viste stor kreativitet og evne til problemløsning, og vi så hvordan de tok ansvar for å realisere sine ideer både hjemme og i barnehagen (Utdanningsdirektoratet, 2017, kap.3).

Vannballonger Neste prosjekt i spøkelsesjakten var å fylle vannballonger. Barna instruerte mens vi hang opp et fat med godterier i en tråd – og en «moser» i den andre enden, slik at spøkelset skulle bli most når det prøvde å forsyne seg. 

Det ble lagt et stort ark på gulvet under fatet med godteri, med lim på, og vi hang opp en bøtte med fjær. Vi ble rett og slett også nødt til å ofre en liten julekule for å være helt sikker på at fellene var av ytterste kvalitet. 

4-åringen som hadde laget arbeidstegning hjemme tok ansvar, og utstyrt med hammer sørget hun raskt for at julekulen endte opp i tusen knas – og kunne strøs over limet. 

Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet. Etter å ha kikket gjennom vinduet til lageret mange ganger gjennom dagen, innså vi at spøkelset mest sannsynlig ikke turte å komme fram før vi var dratt hjem for helgen. Vi hørte mange spente barn gå ut porten mens de undret seg sammen med mamma eller pappa over hva som kom til å møte dem over helgen. 

En fangst for historiebøkene 

Det ble mandag morgen, og på tide å sjekke lageret. Med spente skritt gikk både barn og ansatte bort mot lageret. 

Noen av barna så gjennom vinduet først og utbrøt: «Det har skjedd noe! Jeg ser at moser’n er nede og fatet oppe nå!» «Jeg tør ikke å se!» sier den ansatte. «Er dere sikre på at vi skal åpne døra?» «Jaaaaaa!» roper barna i kor. Sakte åpner vi døra, og der – oppi limet, full av fjær og med en nesten oppspist BØ-skive ved siden av seg lå det …. spøkelset. Vi hadde fanget det! Barna var i ekstase. De hadde klart det! 

Det kunne se ut som et babyspøkelse mente de, og det så absolutt ikke skummelt ut. «Det har øyne og munn, jeg ser det!» sier et av barna, peker og konkluderer: «Moser’n har nok truffet ham, for han har blitt helt flat». 

Sendte spøkelset hjem 

For å få en fin avslutning, og for at alle skulle være sikre på at det ikke er spøkelser på avdelingen mer – så puttet vi spøkelset i en konvolutt. Vi limte den igjen med masse lim så spøkelset ikke skulle rømme, og sendte det hjem til mammaen og pappaen sin. Hvordan vi visste adressen? Dette spurte barna også om. De tar ikke ting for god fisk – her er det bare å komme med en plausibel forklaring. Og svaret er Google selvsagt, ikke noe problem. 

Gøy og lærerikt 

Som ansatte i barnehagen er vi viktige medspillere. Ved å henge oss på barnas prosjekter, bidrar vi til å skape et miljø der barna føler seg trygge på å uttrykke seg og utforske verden. Det handler ikke om å bekrefte at spøkelser finnes, men om å støtte barna i deres utforsking av både fantasi og virkelighet, og samtidig gi dem verktøy for kritisk tenkning. 

På denne måten blir vi en viktig del av barnas læringsprosess og barndom. Gjennom dette prosjektet har barna fått erfaringer som styrker både deres personlige og sosiale utvikling, samtidig som vi har hatt det veldig gøy sammen.

Litteratur 

Utdanningsdirektoratet. (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Utdanningsdirektoratet. 

Vygotsky, L. S. (1978). Mind in society: The development of higher psychological processes (M. Cole, V. John-Steiner, S. Scribner, & E. Souberman, Eds. og Overs.). Harvard University Press.