Språkstimulering på ville veier

Et ekspertutvalg[1] nedsatt av regjeringen foreslår innføring av «lekbasert læring» som et av de viktigste virkemidlene for å utjevne sosiale ulikheter. Som barnehagelærer tenkte jeg på femåringer i barnehagen, og ønsket å sette meg inn i hva «lekbasert læring» egentlig innebærer. Jeg leste derfor boka «Lekbasert læring. Ressursbok for barnehage, skole og SFO» av Ingunn Størksen og medarbeidere (2024).

For å si det med gang: jeg reagerer sterkt på metodens akademiske, analyserende og bevisstgjørende tilnærming, som vitner om manglende forståelse av barns utvikling og hvordan en femåring forholder seg til verden. Her tar jeg bare opp kapittelet om språk som eksempel, men min grunnleggende kritikk av metoden gjelder også de andre kapitlene.

Tidlig i lesingen møter jeg begrepet «samtalebasert lesing» brukt i forbindelse med høytlesing. Denne tilnærmingen står i sterk kontrast til mitt syn på høytlesing som en opplevelse på barnets premisser – fritt for belærende spørsmål og mål for lesingen.

Jeg minnes min far som leste for søsteren min og meg om kvelden, det var om en gutt som het Tom Sawyer. Alle skøyerstrekene hans dannet bilder i vår fantasi, og vi ble løftet inn i søvnen med smil om munnen. Jeg minnes også mange gylne lesestunder i barnehagen med barn på fanget. På side 60 i ressursboka leser jeg om forberedelse til lesing for barna: «Det skal skapes bevissthet omkring hvem som er forfatter og illustratør og hva som er bokas tittel» (min kursivering).

Hva skjer med en slik forberedelse? Er dette hva barna forventer når de gleder seg til en lesestund? Videre (akademiserende) spørsmål til barna er: «Hva tror dere denne boka handler om – klarer dere å se det ved å kikke på forsiden?» «Hvem er hovedpersonen og hva er tema?» «Hva skjedde i begynnelsen, i midten, i slutten?» Det er også snakk om «fokusord» i teksten som barna bevisstgjøres på, og «leken» er at de skal reise seg når de hører fokusordet – for eksempel elefant. De kan også klappe eller trampe som respons på fokusordet(!).

Feil bruk av språkstimuleringsforslag

Det er også andre språkstimuleringsforslag fra ressursboka som jeg mener er helt feil brukt på femåringer. La barna finne gjenstander som begynner på en spesiell lyd, la dem være bokstaver og lage ord, la dem telle bokstavene i ordene. Hvilket ord er først i setningen og hvilket ord er sist? Hva er en stavelse? Hvilket ord har flest bokstaver? Hva skjer når to ord settes sammen til ett? Det oppfordres til å snakke om ordets form (lange og korte ord, sammensatte ord, ord du kan klappe stavelser til, ord som du kan rime med og ord som du kan bruke til å snakke om første lyd.)

Tror virkelig forfatterne at dette skal hjelpe barn som strever? Som barnehagelærer reagerer jeg med fortvilelse. Kan femåringene i Norge nå bli utsatt for denne innfallsvinkelen til barns utvikling av språk? Skal det stjele tid fra ekte lek? Dette er definitivt ikke lek. «Lekbasert læring» strider mot mitt barnesyn, hva jeg lærte i utdanningen, av å være sammen med egne barn og barnebarn, som avdelingsleder for 3-6-åringer og som tidligere fysioterapeut i arbeid med skolebarn.

Hvor er magien og gleden?

Hvor er fascinasjonen, magien og gleden i denne knusktørre, akademiske og analyserende fremgangsmåten? Det er så kjedelig at forfatterne selv må oppmuntre leseren! På side 60 står det for eksempel: «Vis selv glede, engasjement og nysgjerrighet». På side 74 står det om barnas forslag til rimord (også tøyseord): «Møt rimordene med undring – og latter der det passer».

I tillegg til konkrete forslag til lekbasert læring, inneholder de generelle delene av boka tallrike selvfølgeligheter, som rett og slett tyder på en nedvurdering av barnehagelærere som profesjonsutøvere. Om språkutvikling for flerspråklige barn står det for eksempel på side 54: «...og ikke minst vektlegge foreldresamarbeidet». Er dette noe barnehagelærere må minnes på?

I sterk kontrast til «lekbasert læring» som metode for språkstimulering, husker jeg en bok av Unni Bleken fra min utdanning: «Språkstimulering i barnehagen for barn i alderen 3-7 år». Hennes tilnærming er basert på en dyp forståelse av barnesinnet og egen erfaring i nær kontakt med barn og deres språkutvikling. Unni Bleken understreker at det er den meningsfulle bruken av språk i tilknytning til barnets hverdagserfaringer som må være basis for språkarbeid i barnehagen. Hun foreslår måter som barnehageansatte kan observere om barna bruker språket som sosialt kontaktmiddel. 

Hvis barna strever i samspill, er det her barnehageansatte kan tre støttende til. Som en hjelp ved observasjon av barnas språkutvikling gjengir hun følgende inndeling av hvordan språket brukes:

1. «Jeg vil ha»-funksjonen
   
2. «Gjør som jeg sier»-funksjonen
3. «Jeg og du»-funksjonen (samspill)
4. Uttrykke egne følelser og opplevelser
5. Spørsmål
6. Late som
7. «Jeg har noe å fortelle deg»-funksjonen.

Alle disse måtene tar utgangspunkt i barnet og hva som barnet opplever som meningsfullt, til forskjell fra den «lekbaserte læringen», hvor den voksne er den som legger premissene for hva som skal foregå og bestemmer hvordan barnet skal forholde seg til språk.

Etter å ha lest boka om lekbasert læring følte jeg trang til frodig språkmagi. Nemlig et rim fra danske Halfdan Rasmussens ABC, som barn og barnebarn har hatt stor glede av uten forberedelse og voksenspørsmål underveis:

E

Else elsker pelse

Else elsker pølse

Pølse åd hun dagen lang

Elses pels ble altfor trang

Pelsen holdt, men Else sprak

Else, pelse, pølsesnak.

[1] Kunnskapsdepartementet. Rapport Et jevnere utdanningsløp Barnehage og skole/SFO som innsats mot ulikhet blant barn. 2024

Kraftige reaksjoner på forslag om mer veiledet lek

Dette er til hjelp og dette er til hinder for leken