Hvor er Utdanningsforbundet når det spilles opp til folkedans?

Mens folket i by og bygd spiller opp til flerstemt folkedans, byr Utdanningsforbundet ledelse til strigla selskapsdans med samfunnstopper. Kniven er lagt på strupen for kultur, utdanning, omsorg, velferd og kollektive goder som skal gjøre livet levelig når helsa svikter. Det er en dyster virkelighet vi ser ut til å møte, vi som utgjør medlemsmassen i fagbevegelsen.

Tiden er overmoden for alliansebygging og solidaritet nedenfra. Det koker opp til bygdeopprør, i byene er det ikke bedre. Det er denne dansen det spilles opp til nå. Den er ikke laga for kjoler og paljetter. Kampklar stiller du i arbeidsklær og må være beredt til å svette side om side med likeverdige. Det kalles solidaritet.

I boken Labor Law for the Rank & Filer (2008) skiller de amerikanske arbeideraktivistene Staughton Lynn og Daniel Gross mellom det de kaller forretningsorienterte og solidaritetsorienterte fagforeninger.

• Den forretningsorienterte modellen har en hierarkisk struktur styrt av ledelsen og profesjonelle ansatte. Denne modellen kjennetegnes ved byråkratisering. Den prioriterer stabilitet, samarbeid med arbeidsgiver og formelle avtaler. Medlemmene passiviseres og bruker fagforeningen som en forsikringsordning i arbeidslivet og leverandør av tjenester.
• Den solidaritetsorienterte modellen assosieres med en mer radikal venstreside i arbeiderpolitikken. Den vektlegger grasrotorganisering, direkte aksjoner og kollektiv styrke blant arbeiderne. Denne modellen kjennetegnes av en flat struktur der medlemmene tar direkte del i beslutninger. Formålet med solidaritetsmodellen er sosial rettferdighet, ikke bare for fagforeningsmedlemmer.

Bygdeopprøret som nå er i anmarsj, løfter frem skolenedleggelsene som symbol på en langvarig og usosial utvikling som må snus. Det blir da tamt å lese Thom Jambak sin uttalelse om at det er legitimt å kjempe for skolene sine. Men hva slags skoler? spør han. Nestlederen i Utdanningsforbundet ser ikke ut til å ha fått med seg at det handler om så mye mer enn at lyset slukkes i en og annen skolestue. Det er snakk om hele bygdesamfunn, manglende beredskap og matsikkerhet. Familier splittes og livsgrunnlaget for naboskap og demokratiske møteplasser svinner hen. Krisene står i kø i grender og på gårdstun.

Situasjonen er ikke bedre i byene. Sosiale tryggingstiltak og kulturtilbud for unge og eldre forsvinner. Det er tøft å få det til å gå rundt i de vanlige hus og hjem. Samtidig lekes det i maktkorridorene med tanken på å skyve kostnadene ved sykdom over på arbeideren. Sikkerhetsnettet har for lengst begynt å rakne. Flere og flere slenges ensomme ut i en usikker fremtid. Sentralisering byr ikke på velstand for folk flest. Samfunnet skriker etter mer rettferdig fordeling av godene.

Om ledelsen i Utdanningsforbundet bekymrer seg for manglende rumbarytmer, paljetter og stas, får det være deres sak. Sannsynligvis er de i godt selskap med øvrige deler av norsk fagbevegelse.

Jeg beholder medlemskapet som forsikringsbeviset i arbeidslivet. Samtidig skal iallfall jeg gjøre mitt for å være klar når det bys opp til opprør på bygdene. Kjeledressen er allerede på, og jeg stiller med egen spade. En sosialt mer rettferdig og felles framtid bygges ikke av seg selv. Se etter de som er med på den folkedansen, er mitt råd.

DEBATT Skulepolitikk

Kan Høgre kome til dansegolvet for sin rumba?

– Vi peker ut en helt ny kurs for skolen