MEST LEST
ÅRET 2024 PÅ UTDANNINGSNYTT
Vernet mot mobbing i den nye opplæringsloven
Debatt: Hva betyr den nye opplæringsloven for skolers viktige jobb med å beskytte elever mot mobbing?
Publisert
Skolen er dessverre ikke et trygt
sted for alle. Mobbetallene i Elevundersøkelsen har blitt en årlig stadfestelse
av et problem vi sliter med å komme til livs. Det er ikke slik at norsk skole
er spesielt dårlige på arbeid med skolemiljø og inkludering. Tvert om vet vi at
mange skoler og mange skoleansatte legger ned en betydelig, faglig innsats i å
bekjempe mobbing og bygge samhold. Det er heller ikke slik at problemet er
verre i Norge enn i andre land.
Dette hjelper imidlertid ikke de
mange barna som får skolehverdagen ødelagt, eller i verste fall utsettes for en
psykisk skade som vil prege mye av livsløpet.
«Krenkjande oppførsel»
Et av de viktigste verktøyene i det daglige arbeidet mot mobbing og annen krenkende oppførsel, er opplæringsloven. I den nye loven angis de samme eksemplene som tidligere på hva som utgjør «krenkjande oppførsel», nemlig mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Det er viktig å presisere at dette bare er ment som eksempler. Kunnskapsdepartementet spesifiserer i odelstingsproposisjonen at blant annet «rasisme, utestenging, ekskludering og seksuell trakassering» også vil være omfattet, selv om de ikke er omtalt spesifikt.
Både lovutvalget og Kunnskapsdepartementet påpeker at eksemplene som gis, er ment å indikere «en viss terskel» for hva som skal regnes som krenkende oppførsel. Det skal med andre ord være forhold som er på nivå med mobbing, vold, diskriminering og trakassering. At elever er uenige i en handling eller opplever den som ubehagelig, eksempelvis hvis en lærer gir beskjed om at eleven skal slutte å plage en annen elev, er ikke i seg selv nok til å være en krenkelse. Det betyr at loven stadig er avhengig av at rektor gjøre en god og ryddig jobb med å skille faktiske krenkelsessaker fra saker som ikke er omfattet av loven.
Samtidig understreker lovutvalget «at det ikke skal være en høy terskel for hva som anses som krenkelser overfor elever. Barn og unge er mer sårbare enn voksne, og når de er på skolen, er de i en situasjon som de er pålagt å være i, eller som er nødvendig for at de skal kunne få den opplæringen de har rett til.»
«Subjektive» opplevelser
Elevens opplevelse må stadig stå i sentrum. Det har vært en del kritikk i offentlig debatt av at elevers subjektive opplevelser kan tillegges for mye vekt. Det er svært viktig å huske hvorfor utgangspunktet skal og må være å lytte til eleven som kan ha blitt utsatt for krenkende oppførsel. Eleven vil både sitte på mest informasjon om hva som faktisk har skjedd sett fra elevens perspektiv, og på den beste forståelsen av hvordan hen har opplevd det som har skjedd.
Det overordnede fokuset må alltid være å stanse eventuelle krenkelser og sørge for et trygt og godt skolemiljø for eleven, samtidig som man bestreber seg på å ivareta skolemiljøet, arbeidsmiljøet og rettssikkerheten til andre involverte, både skoleansatte og medelever.
Et av de største problemene i skolers møte med mobbing og annen krenkende oppførsel, er bagatellisering. Det skjer også mye i en hektisk skolehverdag som ingen lærer vil få med seg. Hva som for en lærer kan fortone seg som små hendelser, kan fra elevens perspektiv være alt annet enn «små», og til og med ødeleggende for elevens skolehverdag. Det kan skyldes at de skjer så ofte, eller at de rammer mye hardere enn andre kanskje vil forstå, eller at de skjer på toppen av en historikk med annen krenkende oppførsel. I tillegg kommer alt som skjer i sosiale medier, og som skoleansatte ofte vil ha enda mindre mulighet til å få med seg.
En elev som eksempelvis utsettes for stadige, men nokså subtile avvisninger fra fellesskapet, kan oppleve at det er ødeleggende både for selvtillit, verdighet og trygghet. En lærer som bare får med seg noe av det som skjer, kan lett undervurdere opplevelsen – ikke fordi læreren ikke ønsker å forstå, men fordi det er umulig for en lærer å få med seg alt som skjer i en elevgruppe. Det er nettopp derfor det er viktig å ha som utgangspunkt å lytte til eleven – fordi det er eleven selv som vet.
Det er også viktig å ha med seg at begrepet «subjektiv» raskt kan være misvisende, og i verste fall tilsløre betydningen av å lytte til elevens perspektiv. Elevens «subjektive» opplevelse kan godt være akkurat den opplevelsen mange av oss ville ha hatt av den samme situasjonen.
Samtidig har både lovutvalget og Kunnskapsdepartementet presisert at elevers subjektive opplevelser ikke nødvendigvis skal være avgjørende i en krenkelsessak: «Departementet viser til at det skal gjennomførast ei objektiv heilskapsvurdering av om ein elev har vorte krenkt. Det inneber at ein ikkje kan byggje utelukkande på den subjektive forståinga eleven har av situasjonen. Som nemnt over må synspunkta til den som blir skulda for å ha krenkt ein elev, anten det er ein elev eller lærer, også takast i betraktning.»
En annen årsak til at elevens perspektiv er så viktig, er at selv om det virkelig skulle være snakk om en elev som har misforstått en situasjon eller tatt en uskyldig hendelse i verste mening, kan eleven ha en faktisk opplevelse av utrygghet. Selv om ingen egentlig kan klandres for opplevelsen, er det viktig å forstå elevens perspektiv, så man kan sette inn tiltak for at eleven skal oppleve trygghet. Selv om det ikke er snakk om krenkende oppførsel, vil aktivitetsplikten stadig gjelde.
Som departementet skriver: «Retten [til et trygt og godt skolemiljø] blir ikkje avgrensa av årsaka til at eleven opplever at skolemiljøet ikkje er trygt og godt. Det avgjerande for vurderinga er korleis eleven subjektivt opplever å ha det medan hen er på skolen, skolefritidsordninga eller leksehjelpe tilbodet. Dette i motsetning til vurderinga om ei krenking har skjedd, som er ei objektiv vurdering.»
Meldinger om krenkende oppførsel fra skoleansatte
Mange lærere har tatt opp at opplæringslovens vern mot krenkelser har blitt en utfordring og i verste fall en belastning i rollen som lærer. Lektor Erik Winther fortalte i en kronikk på NRK Ytring tidligere i år om risikoen for å få en klage mot seg selv hvis det læreren gjør er å reagere på at en elev sjikanerer en annen elev.
Paragraf 12-5 i den nye opplæringsloven
viderefører skoleansattes skjerpede plikt til å melde fra hvis en som arbeider
på skolen, opptrer krenkende overfor en elev, og at rektor i slike saker også
skal melde fra til kommunen eller fylkeskommunen. Det er imidlertid tatt inn en
ny bestemmelse om at rektor ikke er pålagt å melde videre hvis meldingen er «åpenbart grunnløs». Dette vil blant annet være hvis meldingen «klart
ikke er sann» eller hvis den «gjelder et forhold som klart ikke er en
krenkelse etter loven», som lovutvalget skriver. Som Udir skriver på sin
nettside: «Irettesettelse av en elev, faglig uenighet eller uenighet
om vurdering av elevens arbeid, kan være eksempler på situasjoner som ikke er
krenkelser etter loven.»
Det er grunn til å tro at endringen vil beskytte lærere bedre mot urettmessige anklager og motvirke at det går med helt unødig tid til saksbehandling. Slik sett kan bestemmelsen spille en positiv rolle i noen tilfeller, og spare lærere for en belastning de burde spares for.
Samtidig er det en risiko for at reelle saker blir feilaktig avvist av rektor. En del av utfordringen vil ligge i at alle de eksemplene Udir gir – «en irettesettelse av en elev, faglig uenighet eller uenighet om vurdering av elevens arbeid» – faktisk også kan være uttrykk for forskjellsbehandling eller mobbing av en type som når terskelen. Hvis en elev eksempelvis jevnlig irettesettes hardere enn andre elever eller irettesettes på en måte som i seg selv er krenkende, eller hvis den faglige vurderingen bærer preg av at læreren har et forutinntatt og negativt syn på eleven, er det snakk om forhold som kan være helt ødeleggende for elevens skolemiljø.
Lovutvalget som foreslo unntaket fra meldeplikten til kommunen eller fylkeskommunen, skriver følgende om hva slags saker som kan regnes som åpenbart grunnløse: «Et eksempel som har vært nevnt for utvalget, er saker der en lærer irettesetter en elev som vipper på stolen, og eleven hevder seg krenket. Utvalget antar at slike saker er sjeldne unntak. Utvalget foreslår likevel under tvil at det innføres en terskel for rektors varslingsplikt, slik at rektor kan unnlate å varsle dersom varslet er åpenbart grunnløst. Utvalget vil understreke at det er ment å være en svært lav terskel for varsling, og at rektor bare unntaksvis kan unnlate å varsle slike saker videre til kommunen.» Videre: «Dersom rektor er i tvil eller det krever mer enn en rask undersøkelse å vurdere varslet, skal rektor varsle kommunen.»
Uansett hva rektor kommer fram til, vil eleven eller foresatte kunne melde saken til statsforvalteren, så lenge de har tatt saken opp med rektor først. Dette er regulert nærmere i opplæringsloven paragraf 12-6.
Den voksnes ansvar
Det er selvsagt heller ikke slik at spørsmålet om en lærer har opptrådt «krenkende», er det eneste som er viktig. Hvordan en lærer gir tilbakemeldinger til eleven, kan uansett være avgjørende for en elevs skolemiljø, men er ofte vanskelig å definere objektivt. Elever vil eksempelvis kunne si at «læreren liker meg ikke» ut fra en opplevelse av at læreren ikke har tro på dem eller kanskje tolker dem i verste mening. Den voksne og profesjonelle må alltid ta på seg ansvaret for at det blir en dialog hvor eleven blir ivaretatt så godt som mulig.
Også når man som lærer trenger eksempelvis
å få en elev til å endre atferd, er det viktig at elevens verdighet blir
ivaretatt i situasjoner hvor læreren har mye makt og mange andre elever er til stede
som «publikum». Og en lærer må kunne si «unnskyld» for at
kommunikasjonen ble vanskelig eller dårlig, selv når det ikke er snakk om
juridisk sett krenkende behandling.
Rektors avgjørende rolle
Uansett hvordan vi utformer bestemmelsene knyttet til skolemiljø og krenkende oppførsel, vil det i mange tilfeller være snakk om krevende vurderingssaker. Selv om eleven ikke har det siste ordet, kan det ikke være noen tvil om at elevens perspektiv i flertallet av sakene må være en avgjørende del av vurderingen, når det primære formålet med de aktuelle lovbestemmelsene nettopp er å ivareta elevene.
Rektors ansvar er å gjennomføre lovbestemmelsene på en måte som ivaretar elevene på en god måte, og helst bedre enn det som ofte er tilfellet i dag, uten at det går på bekostning av rettssikkerheten til skoleansatte eller andre elever. Akkurat så vanskelig, og akkurat så viktig.
