To hensyn har fått forrang når vi bygger våre barnehager: frykt og økonomi

En gang, for ikke så lenge siden, fikk jeg høre en historie om etableringen av en ny barnehage. Den skulle bygges på en naturtomt med utsikt over havet. De ansatte ble invitert til å spille inn ønsker for utformingen. De hadde ett stort ønske, nemlig at den vakre naturtomten skulle ivaretas: et variert terreng, bestående av en høyde med helning, en lynghei og et utsiktspunkt mot havet.

Men de ble ikke hørt: Viktigere enn personalets kunnskap om barns utforskertrang, var hensynet til økonomi og i andre rekke, hensynet til sikkerhet og hygiene. Da barnehagen stod ferdig, var det barna fikk, et flatt uteområde dekket med gummi i sterke farger og noen lekestativer. Bare i randsonene opp mot gjerdet og utenfor gjerdet hadde naturen plass.

En uke etter åpningen av den nye barnehagen observerte personalet noe interessant: Lekestativene stod ubrukte. Barna hadde funnet bøtter og spader og var å finne gravende i jorden ved gjerdet. De store plastarealene var allerede ferdig utforsket. Det var i den smale stripen av gresstuster, lyng og jord barna helst ville være.

Nyskapende tenker

Gummibarnehagen har trygghet og økonomi som rettesnor for hvordan den skal se ut. Men den opprinnelige ideen om hva en barnehage skal være, er langt mer visjonær. Vi trenger å ta dette tankegodset tilbake, for våre barns skyld.

Friedrich Frøbel blir regnet som barnehagens far. Barnehage var hans nyord, og barnehagebevegelsen som oppsto i Tyskland fra midten til slutten av 1800-tallet blir regnet som hans innovasjon. I Friedrich Frøbels selvbiografi: A letter to the Duke of Meiningen, der han ber om pengestøtte til driften av verdens første barnehage, forteller han om en euforisk opplevelse på en vandretur hjem til Tyskland fra Sveits. Han hadde vært på et opphold hos filosofen og reformpedagogen Pestalozzi. Dette besøkte skulle bli et vendepunkt for ham – et vendepunkt som har hatt betydning for barn over hele verden helt opp til våre dager.

Lære sjølberging

Pestalozzis visjon var at barn skulle frigjøres fra stillesitting og resitering av bibelvers til en mer allsidig vekst gjennom «hode, hånd og hjerte». Han ville styrke folket slik at de ble i stand til å kunne hjelpe seg selv. Derfor skulle skolens kunnskap knyttes tett til praktisk handling og moral. Sjølberging gjennom å erfare gårdsdrift stod sentralt. Gjennom sanselige erfaringer i natur og hage, kunne opplæring i lesing, skriving, regning, botanikk og morallære skje. Denne reformskolen i Sveits fikk æren for at analfabetismen som rådet den gang, tok slutt i Sveits så tidlig som innen 1830.

Læring gjennom sansene

Den unge Friedrich Frøbel reiste for å lære hos Pestalozzi, men ble svært skuffet. Det han så av undervisning hos Pestalozzi var ikke så nyskapende som han hadde sett for seg. For eksempel så han at matematikk ble undervist på en tradisjonell og teoretisk måte. Det ble ikke dratt veksler på erfaringene fra gårdsarbeidet, slik Frøbel hadde forventet. Han undret seg over hvorfor de ikke klarte å ta elevenes erfaringer fra arbeidet i hagen inn i undervisningen i matematikk og botanikk.

Desillusjonert etter oppholdet, returnerte Frøbel til Tyskland. Men med seg hadde han en ny og banebrytende idé: Skal man lykkes med utdanningen av menneskeheten, må utdanning starte med de yngste. Frøbel mente at barn fra svært tidlig alder måtte få anledning til å oppdage matematikk og botanikk gjennom sanselige erfaringer. Slik ville de få anledning til å se sammenhengene mellom det lille frøet og det modne eplet, og kunne oppdage at blomstens form hadde sin likhet med andre former i universet.

Utviklet egen pedagogikk

Etter noen dagers vandring, på vei tilbake fra oppholdet hos Pestalozzi, kom Frøbel en dag til et høydedrag der han så utover landskapet. Han ble slått av hvor vakkert det var å se utover jordbrukslandskapet med åkrene og de små gårdshusene med hager. Han forteller at det da slo ned i ham: Barnehage skal det hete.

Frøbel utviklet etter hvert en konkret pedagogikk for barnehagen. Den skulle være forankret i lek, sang og dans, for å skape lyst og engasjement, men den skulle også være forankret i arbeid, for å lære om det jordiske og det materielle. Barna skulle derfor lære å dyrke mat for selvberging. Men de skulle også løfte blikket og se guddommelige sammenhenger mellom årstider og livets sykluser, vekst, grøde og død. I Frøbels barnehage var det derfor åpne plasser for ringdanser og leker.

Synge, danse og dyrke

Et like viktig kjennetegn i en Frøbelbarnehage var grønnsakshagen og blomsterbedene. De var laget i geometriske former for å illustrere den guddommelige geometrien. Han diktet sanger og ringleker både for mor og for barnehagepersonalet som handlet om dyr, leketøy og dyrking. En barnehage og en lærerutdanning vokste ut av disse ideene, og formidling av filosofien knyttet til dem ble hans livsverk. Historiske beretninger kan fortelle om en aldrende Frøbel som sang og danset med en gruppe barn hver dag ute på hedene.

Denne barnehagepedagogikken ble spredt til hele verden gjennom 1900 tallet, men alltid med lokale tilpasninger. Derfor kan man se at de norske barnehagene, om de hadde grønnsakshager og blomsterbed, gjerne ikke var så opptatt av Frøbels geometriske estetikk. Hagene var gjerne røffere i kantene i Norge enn det man for eksempel kunne se i England eller Kina, der hager og bed, gjerne hadde beholdt tankene om de geometriske formene og lignet parker.

Frykt og økonomi

Om vi ser på utformingen av barnehager i Norge i dag, er det tydelig at disse ideene har fått langt dårligere vilkår. Kunnskapen om barns behov til å være nær naturen og å få friheten til å utforske, leke og lære på sine egne måter, har gått tapt for noe annet.

To hensyn har fått forrang når vi bygger våre barnehager: frykt og økonomi. Voksenverdenen har fått dominere med sin frykt for at barn skal bli skadet eller skitne, og den har satt begrensninger, for alt skal koste så lite som mulig. Noen kaller dette fornuftig og realpolitisk.

Mer enn en romantisk idé

Noen omtaler Frøbels tanker som barn av den historiske epoken Romantikken. Denne epoken er kjennetegnet av opprør mot fornuften og en fremheving av individuelle følelser, natur, ånd og forbindelsene mellom disse. Men navnet på romantikken må ikke tilsløre det faktum at livet var en reise i å overkomme utfordringer og kriser. For at barn skulle overleve etter spedbarnstiden, var de avhengig av tilgang på mat. Å dyrke i barnehagen, var derfor også knyttet til overlevelse. For å sikre at barna fikk et mer variert kosthold, kunne barna, ikke bare sanse, leke og lære, men også være til nytte for seg selv og sin familie. I Frøbelhagen ville alle barn ha sitt lille hageområde de skulle passe på, men de skulle også bidra i et større felles område for dyrking av flere grønnsaker og planter.

I en verden der vi sårt trenger at den oppvoksende slekta får sanselige erfaringer med jord, vind, vann og vær gjennom årstidene for å kunne få nærhet til naturen, har vi som samfunn i stedet bidratt til å gjøre den fjernere for dem. Hit har vi kommet, men det var ikke her vi skulle.