Ikke før inn ungene våre i nye registre

Årets styggeste nykommer på begrepsfronten er uten tvil «nasjonale registerdata på individnivå». Dette uttrykket finner vi i høringsnotatet «Forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og privatskoleloven: Individregistre over barn i barnehager og barn i grunnskoleopplæring». Høringsnotatet argumenterer for en bred statlig tilgang til data på personnivå gjennom hele utdanningsløpet, og fremstår litt spissformulert som et overordnet metodegrep for at Storebror skal se oss enda bedre.

Dette påfunnet er ikke nytt, det har overvintret i mange år, faktisk helt siden Kristin Clemet var kunnskapsminister. I en proposisjon fra tidlig 2000-tall kan vi lese: «Skolene må kunne pålegges å rapportere data, også på individnivå. Opplysninger om læringsresultater på individnivå er en forutsetning for å kunne beregne sentrale kvalitetsindikatorer for skole og skoleeier.» (Ot.prp. nr 80 (2002-2003) - regjeringen.no)

Autoritært og udemokratisk 

Det er veldig ugreit med et slikt generelt register med data om barna og barnebarna våre, slik det legges opp til i høringsnotatet. Der kan vi lese hvor autoritært og udemokratisk forslaget er: «Opplysningene skal etter forslaget samles inn uten krav til samtykke fra den registrerte og uten at den registrerte kan reservere seg mot registrering i registeret.»

Dermed har altså foreldre og foresatte ingen mulighet til å motsette seg at informasjon om barna deres skal aggregeres i statlige databaser. Hva en slik datamengde kan brukes til er urovekkende å tenke på. I kombinasjonen av «Big data» og KI kan man for eksempel se for seg at maskinkraften kverner gjennom datamengden til å predikere atferd, slik at man kan sette inn tiltak før atferden får utfolde seg. Som Solveig Sandelson kommenterer i Aftenbladet, kan dette tenkte registeret koples opp mot andre register, som «Folkeregisteret, Nasjonal utdanningsbase, forløpsdatabasen for trygdebruk, Skatteetatens skattemeldingsdata, arbeidsforhold frå Navs arbeidsgivar- og arbeidstakarregister.»

Sentralt i de registerdataene som er foreslått innhøstet, er spesialpedagogiske tiltak. Det får meg til å tenke på professor Thomas Nordahls korstog mot spesialpedagogikken, i over tretti år har han argumentert for en nedbygging av denne. Om han ikke har hatt en direkte finger med i spillet i utarbeiding av dette notatet, er han nok uansett veldig fornøyd med at det nå blir lagt opp til en nitid gransking av det spesialpedagogiske feltet. 

Får man banket igjennom med big data og metodisk skreddersøm at spesialpedagogikk ikke virker, er det jo penger spart. I realiteten er behovet for spesialpedagogikk økende, problematferd er i vekst, og det er et symptom på at mange elever ikke trives i skolen. Dette kan det forskes spesifikt på, uten et stort generelt register.

Forelder Janne Kristiansen Gjeruldsen skriver det så fint på Utdanningsnytt.no: Vi kan ikke la staten få fritt spillerom til å samle inn data om barna våre uten en svært god grunn. Vi må sørge for at de fundamentale prinsippene om rettssikkerhet og respekt for individets integritet blir ivaretatt, slik at vi hindrer overgrep fra en altfor grådig stat.

Fra personvern til overvåking

Om dette forslaget blir realisert, blir personvernet og integriteten vi er avhengig av i et oppegående demokrati byttet ut med overvåking. Dette er ikke noe annet enn begjær etter et stort og kvantitativt materiale som man kan kna og smi til det passer inn i det politiske maktspillet. Grådigheten på systemnivå blir i høringsnotatet kamuflert som et ønske om mer vitenskapelig behov for kunnskap om sammenhenger.

Denne grådigheten er et systemtrekk ved New Public Management: for å tukte og kontrollere befolkningen trenger man et kontrolledd som samler, bearbeider og formidler fakta som beskriver hvor dårlig det står til i praksisfeltet. Det er totalt umusikalsk, ahistorisk, elev- og barnefiendtlig å komme med et sånt forslag akkurat på denne tid når hele det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er under oppussing.

Det er naturlig å tenke seg at ansvaret for innsamling av slike registerdata havner hos Utdanningsdirektoratet, som bare har vokst og vokst siden opprettelsen i 2004, uten at noen har klart å bremse veksten. I dag er det snakk om 24 ulike avdelinger med rundt 300 ansatte. Individregistre for hele utdanningsløpet vil garantert kreve flere stillinger og mer utstyr. Kan noen sette bremsene på nå? 

Udir har vokst til å bli en autonom organisme som bare delvis har en fungerende kontaktflate mot praksisfeltet. Et sånt register vil mer enn noe annet være med å gjøre tykkere den muren som allerede er tjukk nok, mellom et distansert Udir og et levende praksisfelt. Hvis det er noe politikerne ikke trenger, er det mer data som fremmedgjør dem fra hverdagen i skole og barnehage. Om det er noe de faktisk trenger, så er det å oppsøke praksisfeltet og tygge på de konkrete utfordringene barn, elever og deltakere står i der.

Nye statsråder har bare helt begrenset mulighet til å styre Utdanningsdirektoratet, ser det ut til. De holder stort sett på med det samme, uansett politisk styring. At dette forslaget har vaket rett under overflaten i over tjue år, er en mektig indikasjon på akkurat det.

Når skolen ellers er under økonomisk press på både kommune- og fylkeskommunalt nivå, er det direkte frekt å komme med ambisjoner og planer som vil gi økt volum på et allerede forvokst kontrolledd. Vi i skolen har parallelt med Udir sin regime-tid levd med stadig større krav til transparens og kontroll, mens det å få innblikk i Udir sin virksomhet og realitet som maktfaktor er en ytterst krevende aktivitet.

What's He Building?

Tom Waits har en sang med tittelen What's He Building, om en nabo som holder på med noe bak lukkede dører som ingen får innblikk i. Det kunne vært Utdanningsdirektoratet, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Noen utvalgte strofer:

What's he building in there?
What the hell is he building in there?

Det er på høy tid at det blir satt litt søkelys på hva de bygger der inne i dette direktoratbygget på Grønland. Vi trenger ikke at staten dokumenterer livet vårt fra vugge til grav, og kontrollørene trenger ikke flere ting å kontrollere. Et kunnskapsdepartement underlagt en kunnskapsminister fra Arbeiderpartiet kan da alvorlig talt ikke pålegge direktoratet noe som Kristin Clemet sådde frøet til!

La oss lærere i barnehage og skole få gjøre jobben vår, som er å gi barn, elever og deltakere best mulig læringsvilkår. Nok og kompetent bemanning og tid til den enkelte, i et sunt og fint fysisk miljø. Det er det vi trenger. Ikke digitale krøniker om livene våre.

Og noen avsluttende strofer fra Tom Waits:

What's he building in there?
What's he building in there?

We have a right to know