Årets styggeste nykommer på begrepsfronten er uten tvil
«nasjonale registerdata på individnivå». Dette uttrykket finner vi i
høringsnotatet «Forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven og
privatskoleloven: Individregistre over barn i barnehager og barn i
grunnskoleopplæring». Høringsnotatet argumenterer for en bred statlig
tilgang til data på personnivå gjennom hele utdanningsløpet, og fremstår litt
spissformulert som et overordnet metodegrep for at Storebror skal se oss enda
bedre.
Dette påfunnet er ikke nytt, det har overvintret
i mange år, faktisk helt siden Kristin Clemet var kunnskapsminister. I en
proposisjon fra tidlig 2000-tall kan vi lese: «Skolene må kunne pålegges å
rapportere data, også på individnivå. Opplysninger om læringsresultater på
individnivå er en forutsetning for å kunne beregne sentrale
kvalitetsindikatorer for skole og skoleeier.» (Ot.prp. nr 80 (2002-2003) - regjeringen.no)
Autoritært og udemokratisk
Det er veldig ugreit med et slikt generelt register med data
om barna og barnebarna våre, slik det legges opp til i høringsnotatet. Der kan vi lese hvor autoritært og udemokratisk forslaget er: «Opplysningene
skal etter forslaget samles inn uten krav til samtykke fra den registrerte og
uten at den registrerte kan reservere seg mot registrering i registeret.»
Dermed har altså foreldre og foresatte ingen mulighet til å
motsette seg at informasjon om barna deres skal aggregeres i statlige
databaser. Hva en slik datamengde kan brukes til er urovekkende å tenke på. I
kombinasjonen av «Big data» og KI kan man for eksempel se for seg at
maskinkraften kverner gjennom datamengden til å predikere atferd, slik at man
kan sette inn tiltak før atferden får utfolde seg. Som Solveig Sandelson
kommenterer i Aftenbladet, kan dette tenkte registeret koples opp mot andre
register, som «Folkeregisteret, Nasjonal utdanningsbase, forløpsdatabasen
for trygdebruk, Skatteetatens skattemeldingsdata, arbeidsforhold frå Navs arbeidsgivar- og arbeidstakarregister.»
Sentralt i de registerdataene som er foreslått innhøstet, er
spesialpedagogiske tiltak. Det får meg til å tenke på professor Thomas Nordahls korstog mot spesialpedagogikken, i over tretti år har han argumentert for
en nedbygging av denne. Om han ikke har hatt en direkte finger med i spillet i
utarbeiding av dette notatet, er han nok uansett veldig fornøyd med at det nå
blir lagt opp til en nitid gransking av det spesialpedagogiske feltet.
Får man
banket igjennom med big data og metodisk skreddersøm at spesialpedagogikk ikke
virker, er det jo penger spart. I realiteten er behovet for spesialpedagogikk
økende, problematferd er i vekst, og det er et symptom på
at mange elever ikke trives i skolen. Dette kan det forskes spesifikt på, uten et stort generelt register.
Forelder Janne Kristiansen Gjeruldsen skriver det så fint på Utdanningsnytt.no: Vi kan ikke la staten få fritt spillerom til å samle inn data om barna våre
uten en svært god grunn. Vi må sørge for at de fundamentale prinsippene om
rettssikkerhet og respekt for individets integritet blir ivaretatt, slik at vi
hindrer overgrep fra en altfor grådig stat.
Fra personvern til overvåking
Om dette forslaget blir realisert, blir personvernet og
integriteten vi er avhengig av i et oppegående demokrati byttet ut med
overvåking. Dette er ikke noe annet enn begjær etter et stort og kvantitativt
materiale som man kan kna og smi til det passer inn i det politiske maktspillet.
Grådigheten på systemnivå blir i høringsnotatet kamuflert som et ønske om mer
vitenskapelig behov for kunnskap om sammenhenger.
Denne grådigheten er et systemtrekk ved New Public
Management: for å tukte og kontrollere befolkningen trenger man et kontrolledd
som samler, bearbeider og formidler fakta som beskriver hvor dårlig det står
til i praksisfeltet. Det er totalt umusikalsk, ahistorisk, elev- og
barnefiendtlig å komme med et sånt forslag akkurat på denne tid når hele det
nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er under oppussing.
Det er naturlig å tenke seg at ansvaret for innsamling av
slike registerdata havner hos Utdanningsdirektoratet, som bare har vokst og
vokst siden opprettelsen i 2004, uten at noen har klart å bremse veksten. I dag
er det snakk om 24 ulike avdelinger med rundt 300 ansatte. Individregistre for
hele utdanningsløpet vil garantert kreve flere stillinger og mer utstyr. Kan
noen sette bremsene på nå?
Udir har vokst til å bli en autonom organisme som
bare delvis har en fungerende kontaktflate mot praksisfeltet. Et sånt register
vil mer enn noe annet være med å gjøre tykkere den muren som allerede er tjukk
nok, mellom et distansert Udir og et levende praksisfelt. Hvis det er noe
politikerne ikke trenger, er det mer data som fremmedgjør dem fra hverdagen i
skole og barnehage. Om det er noe de faktisk trenger, så er det å oppsøke
praksisfeltet og tygge på de konkrete utfordringene barn, elever og deltakere
står i der.
Nye statsråder har bare helt begrenset mulighet til å styre
Utdanningsdirektoratet, ser det ut til. De holder stort sett på med det samme, uansett politisk styring. At dette forslaget har vaket rett under overflaten i
over tjue år, er en mektig indikasjon på akkurat det.
Når skolen ellers er under økonomisk press på både kommune-
og fylkeskommunalt nivå, er det direkte frekt å komme med ambisjoner og planer
som vil gi økt volum på et allerede forvokst kontrolledd. Vi i skolen har
parallelt med Udir sin regime-tid levd med stadig større krav til transparens
og kontroll, mens det å få innblikk i Udir sin virksomhet og realitet som
maktfaktor er en ytterst krevende aktivitet.
What's He Building?
Tom Waits har en sang med tittelen What's He Building, om
en nabo som holder på med noe bak lukkede dører som ingen får innblikk i. Det
kunne vært Utdanningsdirektoratet, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Noen
utvalgte strofer:
What's he building in there?
What the hell is he building in there?
Det er på høy tid at det blir satt litt søkelys på hva de
bygger der inne i dette direktoratbygget på Grønland. Vi trenger ikke at staten
dokumenterer livet vårt fra vugge til grav, og kontrollørene trenger ikke flere
ting å kontrollere. Et kunnskapsdepartement underlagt en kunnskapsminister fra
Arbeiderpartiet kan da alvorlig talt ikke pålegge direktoratet noe som Kristin Clemet sådde
frøet til!
La oss lærere i barnehage og skole få gjøre jobben vår, som
er å gi barn, elever og deltakere best mulig læringsvilkår. Nok og kompetent
bemanning og tid til den enkelte, i et sunt og fint fysisk miljø. Det er det vi
trenger. Ikke digitale krøniker om livene våre.
Og noen avsluttende strofer fra Tom Waits:
What's he building in there?
What's he building in there?
We have a right to know
