Gi barna rom for lek i barnehagen

Etter at barnehagene ble en del av Kunnskapsdepartementet og utdanningsløpet i 2006, har målstyring ikke bare funnet veien til skolen, men har også blitt en del av barnehagehverdagen. Alt barna gjør, skal ha et formål, der leken i større grad styres og reguleres av voksne.

Voksenstyrt lek har imidlertid ikke bare sitt utspring i politisk styring, men grunner også i lokale pedagogiske praksiser. Barnehagekulturer er mangfoldige og sammensatte og er bygget på tradisjoner. Men uansett, som filosofen Jean J. Rousseau sa: Barndommen har sin egen måte å se, tenke og føle på (Steinsholt, 2006). Barn fortsetter å leke hvor det er rom for det, hengir seg og glemmer tiden. 

De finner hele tiden nye åpninger, er i lek-verden og forstår gjennom den. Denne formen for lek er stadig i fri bevegelse, gir muligheter og skaper hele tiden noe nytt. Spørsmålet blir derfor hvordan vi som voksne bør være i verden for å gi barnet rom for lek?

 Barns uttrykk og forståelse

Lina blir snart fem år. Hun går på storbarnsavdelingen i Villblomsten barnehage, og i dag er temaet dans i samlingsstunden. Lina elsker dans, og det er lett å se. Hun svever rundt, formålsløst i frie bevegelser. Dansen er uanstrengt, den går av seg selv, og Lina går på en måte opp i den, drar de andre med seg og fratar dem det initiativ som utgjør eksistensens egentlige anstrengelse. De trollbindes, vikles inn i den og inn i det frie rommets grenser.

Dansen har her noe av improvisasjonens uforutsigbarhet i seg og er på mange måter et kunstnerisk uttrykk hvor barna opplever en erkjennende glede. I lek avdekker barna det som er, og de tiltrekkes av å sette ting ut av spill, ifølge Hans Georg Gadamer (2012). 

Lina er med i dansen og viser seg frem i en stadig selvfornyende og gjentagende bevegelse. Hun dras i retning av noe som ligger utenfor henne selv, noe som gir frihet, og som fascinerer. Med armer og bein strekker hun seg ut i rommet, frem og tilbake, hit og dit, uten noe bestemt sluttmål. 

Det er nettopp dette ubestemmelige som gjør at Lina har mulighet til å gjøre det samme på nye måter, eller øke intensjonsdybden, som filosofen Georg W. F. Hegel. ser det (Hegel, 2009). Lina er fullt ut til stede, lar seg berøre og lar fremtiden høre fremtiden til.

Barnas verden

For Friedrich Nietzsche er alt til syvende og sist in ludere, det vil si i lek (Steinsholt, 2006). Det handler om drømmer, impulser og instinkter hvor naturen hele tiden leker med oss. Gjennom en selvfornyende impuls glemmer Lina seg selv og gjør at stadig nye verdener dukker opp. Hvor lett er det ikke å se at barna forstår hverandre gjennom bevegelser og uttrykk som springer ut fra en lekende bevissthet hvor noe kan stå på spill. 

Ifølge Gadamer (2012) dreier forståelse seg nettopp om å kunne være en mulighet. Når Lina forstår, så forstår hun seg selv bedre. Forståelse handler om mening og form og ikke så mye om dens innhold. Barns måte å være i verden på hører slik hjemme i den kunstneriske tenkningen. I livet som i leken vet man aldri hvor det ender. I omslagets overraskende bevegelser gjør Lina krav på rommet og lar seg berøre mellom fortrolighet og fremmedhet. 

På samme måte som når man trer inn i dialog med et annet menneske, i en samtale, i lesing av en tekst eller ved å beskue et maleri, så trer man på sett og vis inn i et felles rom hvor man stadig utvikler et nytt forhold til hverandre. Plutselig forstår man noe, og det er alltid annerledes enn forventet. Barna er livsbejaende, her og nå, alltid i tilblivelse. Det kan være på en farefull ferd, men hvor de hele tiden søker sitt uutnyttede potensial. 

Lina erfarer verden i sitt spontane samvirke hvor formålsrasjonalitet ikke eksisterer, og hvor erfaringen bæres av barnas sensibilitet og umiddelbare delaktighet i verden. Når hun forstår, ler og stolt viser sin begeistring, så er dette et uttrykk for en forståelse eller erfaring om verden. Det er hennes måte å være i verden på, som er et mål i seg selv.

 La oss være som i leken

Så hva kan vi som voksne gjøre, og hvordan skal vi være i verden for å gi barna rom for lek? Hva kan vi lære av barna, og hvordan tenke annerledes og kreativt om barn, oppdragelse og barndom i møte med så vel politisk styring som pedagogiske praksiser? 

Sett med Gadamers øyne så handler det om å ta tiden tilbake, være her og nå og la oss overraske. Vi skal tørre å utfordre normer og være mindre regelorienterte. Som Lina i dansen skal vi tillate oss å gjøre det samme på nye måter, være genuint til stede og skape trygghet hvor barna selv er med på å sette rammer. 

Vi skal la tingene ligge mer i det åpne og være glad for at ikke alt blir som forventet. Når det i barnehageloven (2006) heter at barna skal få utfolde undring og utforskertrang, så angår dette også oss selv ved at vi skal interessere oss for nettopp barna. Og i denne sammenhengen vil det si å være umiddelbart delaktig og nærværende uten nødvendigvis et læringsmål for øye.

 Å slippe kontrollen

Det å være i leken innebærer å være følsom overfor hverandre. Vi skal tørre å ta ting mer på sparket, improvisere og imøtegå hverandre på måter som vi kanskje ikke kan forklare, men som vi likevel føler. Affekt berører og driver oss, og representerer ikke noe annet enn seg selv. 

I leken er det rom for kunstnerisk kreativitet og innlevelse hvor vi veves inn i noe vi ikke helt har kontroll over. Det handler ikke om rasjonelle årsakssammenhenger, men at vi lar oss forbløffe sammen med barna. Enten det er over skatten i enden av regnbuen, meitemarken på stien eller edderkoppen i vinduskarmen. Gjennom virvelvinder og opp- og nedturer skal vi sammen oppleve umiddelbarheten og øyeblikkets magi. Nietzsche fremfor alle manet til et improvisatorisk og lekent liv ved å råde oss til å leve farlig (Steinsholt, 2009). 

Tolket innenfor en trygg og god barnehagekontekst handler det om å bevare gnisten, spenningen og livsutfoldelsen. I leken finnes det ingen fasit, bare bevegelse og uutforsket terreng. Og det er her grunnlaget for all forståelse mellom både barn og voksne ligger og trenger bevaring. Vi må ta tiden tilbake, være her og nå og la oss overraske i leken med barna.

 Litteratur

Barnehageloven (2006). Lov om barnehager (LOV-2005-06-17-64). Lovdata. 

Gadamer, H. G. (2012). Sannhet og metode. Oslo: Pax Forlag AS.

Hegel, G. W. F. (2009). Åndens fenomenologi. Oslo: Pax Forlag AS.

Rousseau, J. J. (2005). Emile – eller om oppdragelse. Oslo: Gyldendal Forlag.

Steinsholt, K. (2006). På andre siden av ingensteds – improvisasjon, kreativitet og ansvar for den Andre. I K. Steinsholt & H. Sommerro (red.) Improvisasjon. Kunsten å sette seg selv på spill. Oslo: Narayana Press.